Åpent brev til landslags-UK:

Ikke maktmisbrukere, men systemfeil

Jeg har oppdaget at det i petanquemiljøet nå heter seg at jeg skal mene landslags-UK er maktmisbrukere. Ingenting kan være mer feil. Derimot snakker jeg tydelig og høyt om den systemfeilen det er å gi enkeltspillere makt over sine konkurrenter.

Av Bjørn Lyster 

Når jeg i denne sammenhengen har vært så nøye med å skille sak og person, er det trist å høre at noen likevel tror det er personene jeg er ute etter. La meg derfor gjøre to ting helt klart. 

For det første synes jeg Trond Rekdahl, Roger Støa og Leif Høgberg er kjekke og greie karer, gode petanquekamerater av meg og folk som gjør en ærlig innsats for petanquen. Les det en gang til, og sett tre streker under! Jeg håper med dette at alle har fått med seg at jeg ikke er ute etter noen av de tre som personer. 

For det andre mener jeg årets system med landslagsuttak hadde vært akkurat like galt med meg selv som landslags-UK. Poenget er at jeg ikke angriper dem som skal ta ut landslaget, men det at systemet setter dem i en maktposisjon som ingen burde hatt.

Feil å ha makt over sine konkurrenter

Mange av oss har vært med på å ta ut lag til vinterserien, Andedammen, bykamper og liknende. Men det å ta ut landslag er noe helt annet og mye mer følsomt. Helt siden jeg begynte å spille petanque for 15 år siden, har landslagskval vært de mest prestisjetunge turneringene å vinne. Det er først og fremst disse turneringene som har motivert for trening og lagbygging.

Tenk tilbake alle dere som har spilt landslag! Er det ikke landslaget og de kvalifiserende turneringene som har fått oss til å gjøre avtaler med hverandre og legge planer sammen? Er det ikke her de beste lagene i Norge møter hverandre i sunn sportslig rivalisering. Og det er en rivalisering mellom lag, ikke sant? Vi som er et lag, vi vinner sammen og vi taper sammen. I det hele tatt har vi et felles prosjekt for å kvalifisere oss foran de andre.

Trond, Leif og Roger har kvalifisert seg mange ganger. Dermed er de også den lista vi må hoppe over hvis vi skal nå målet vårt. De inspirerer oss til å trene i kraft av at det er dem vi må slå i en kvalifisering. Vi andre må danne lag for å slå dem gjennom en ærlig sportslig kappestrid. Men hvis landslagene skal tas ut av de samme personene, mister vi denne sjansen til å slå dem ut.

Hvor motiverende er det å danne lag for å slå de beste i Norge, hvis disse samme personene skal ha makt til å plukke laget vårt fra hverandre så snart vi nærmer oss? Det er dette jeg finner så fullstendig utålelig. De skal altså kunne tilby en av mine lagkamerater å gå ut av laget sitt ved å tilby ham alene en attraktiv landslagsplass sammen med dem selv, og i neste omgang kan de forvente at han spiller en rekke turneringer med dem og ikke med oss som han hadde avtale med.

Lagbygging med felles målsettinger er en verdi ved petanquen som jeg insisterer på at vi tar vare på. Og det er spillerne selv som må få bygge lagene. Jeg synes det er hårreisende at forbundet skal ønske seg fristilte spillere som er enkeltpersoner tilgjengelige for forbundet. Det er en toppidrettstankegang vi burde vente lenge med. Jeg trodde nemlig vi var enige om at mens forbundet er for lite til å ha en toppidrettskultur og en breddeidrettskultur levende side om side, må det være breddeidrettens verdier som har forkjørsrett.

Uheldig med for mange hatter

Når forbundet er lite, vil det også være noen få som får alt for mange hatter og roller. Og når dette skjer i kontroversielle saker, er det uheldig. La oss se på Tronds mange roller i forbindelse med årets landslagsuttak.

Først er han spilleren som melder forfall til Nordsjø 2000 og forklarer forbundet at han måtte melde forfall fordi det var kval og ikke uttak, noe som gjorde at han ikke fikk satt av tid og penger i tide. Deretter er han forbundsstyremedlem som konstaterer at resultatene i år 2000 ble dårligere enn i 1999, bl.a. fordi han selv måtte melde forfall. Ut fra dette argumenterer han i forbundsstyret for at det må tas ut landslag, og det samme styret gir ham ansvaret.

Så er det Tronds oppgave å sette sammen et UK hvor han selv er med. Dette UK lager opplegget for landslaget og definerer kriteriene for å bli tatt ut. Så er det de selv som skal ta ut laget, og de er selv blant spillerne som kan tas ut.

Jeg understreker igjen at dette ikke er noe angrep på Trond. Det illustrerer derimot problemet med et lite forbund hvor noen få personer har en rekke hatter på hodet og møter seg selv i døra hele tiden. Det hadde vært like galt hvis det hadde vært meg som hadde fått et sånt oppdrag.

Til dere som ikke ser problemet fordi gutta i UK er greie karer: Er det etter deres mening ingen grenser for hvor mange sider av bordet de samme personene kan sitte? Ser dere ingen prinsipielle problemer knyttet til maktkonsentrasjon og inhabilitet?

Svenskene ventet til de var to tusen spillere før de begynte å ta ut landslag. Med så mange spillere går det an å velge et kompetent UK som ikke selv er kandidater til laget og som ikke skal velge blant sine nære venner. Når Norges petanqueforbund har blitt like store, skal jeg akseptere at man tar ut landslag ved hjelp av et UK. Jeg kommer nok fortsatt til å være uenig, men med et så stort forbund er betenkelighetene mye mindre enn med vårt miniforbund.

Aldri vært så nær ved å legge opp

Når jeg snakker så tydelig og høyt om systemfeil og skriver et så langt åpent brev, er det naturligvis fordi denne saken er viktig for meg. Den er faktisk så viktig at jeg aldri i løpet av mine 15 år som petanquespiller har vært så nær ved å legge opp som i høst.

Etter fjorårets sesong, hvor laget mitt var i Nordsjø og Nordisk, satte vi oss sammen og evaluerte sesongen. Vi gjorde da avtale om å spille sammen ett år til med landslagsplass som ambisjon. Muligheten for denne type lagbygging og personlige avtaler er noe jeg setter stor pris på.

Så kommer forbundsstyrets vedtak, og vi blir enkeltvis invitert som landslagskandidater. Opplegget er slik at jeg ikke kan være med på grunn av kort varsel og tidskollisjoner med et tillitsverv i en ishockeyklubb. Bare to av seks søndager ville jeg hatt anledning til å være med, noe som selvfølgelig var for lite.

Lagkameratene mine hadde derimot anledning til å stille opp på søndagene før jul. Og jeg ville ikke sette dem i noen lojalitetskonflikt mellom avtalen med meg og deres ønske om å spille landslag. Det var derfor jeg holdt på å si til dem at jeg hadde lagt opp, og bare gode råd fra en nær venn i miljøet fikk meg til å vente noen dager før jeg tok en slik avgjørelse.

Det som da skjedde var at lagkameratene mine, uten påtrykk fra meg, valgte lojaliteten til det laget vi hadde avtalt. Til tross for at forbundsstyret gjennom UK kjørte et opplegg med sprengkraft til å ødelegge laget mitt, endte det altså med at laget ble holdt samlet. Hvis ikke det hadde skjedd, ville jeg i dag kun vært en ikke-lisensiert hobbyspiller. Jeg takker lagkameratene mine for stor lojalitet og integritet!

Når jeg skriver dette, er ikke de to Nordsjø-lagene tatt ut ennå. Jeg håper UK enten tar ut to lag av spillere som pleier å spille sammen (gjerne lagene til Trond og Roger) eller at de tar spillere uten avtaler. Å ta ut for eksempel to spillere fra et klubblag og la lagkameraten deres stå alene tilbake, det er en oppskrift på hvordan man demotiverer spillere og støter dem ut av miljøet.

Jeg ber ingen om å gjøre mer

De som ikke selv har tillitsverv, blir ofte bedt om å holde kjeft eller gjøre en jobb selv. Et sånt svar kan jo være på sin plass dersom noen klager over at tillitsvalgte gjør for lite. Men legg merke til at det ikke er det jeg gjør her.

Det jeg sier er derimot at de bør gjøre mindre. La landslagsuttaket i fremtiden ordne seg selv gjennom kvalifiseringsturneringer. Kos dere, tren og spill petanque! Jeg har ikke noe ønske om at dere skal bruke tid, krefter og energi på landslagssamlinger og landslagsuttak. Gjerne en treningsring eller andre åpne samlinger, men ikke lukkede og eksklusive tilbud.

Jeg håper dette åpne brevet er klargjørende nok for dem som har trodd at jeg er ute etter gutta i landslags-UK. Jeg gjentar at jeg før, nå og i fremtiden vil ha det beste forholdet til dem som gode petanquekamerater. Men når det gjelder fremtidige landslagsplasser, vil jeg ha dem som sideordnede konkurrenter og ikke i overordnede maktposisjoner. Jeg vil ha en sunn og ærlig sportslig rivalisering, og jeg vil ha retten og muligheten til å slå dem på banen med et lag jeg selv har fått være med å bygge opp.


Tokerødveien 3
3185 HORTEN
petanque@enter.vg

Norges Petanqueforbund
Postboks 902 Sentrum
0104 OSLO

trond.rekdahl@hm-media.no

Oppdateringer :

20.08.01 Artikler
03.08.01 Oppslagstavlen
08.06.01 Resultater
18.02.01 NPF's sider
11.01.01 Terminlisten
24.11.00 Foto-galleri
09.09.00 Linker
09.04.00 Spillerservice 
03.04.00 Klubber